Samhold søkes av Jonas Corell Petersen

Heia bloggen! 

I dette blogginnlegget skal jeg anmelde en forestilling jeg og noen fra klassen så på torsdagen 22. september. Teaterstykket heter Samhold søkes, av Jonas Corell Petersen. Når vi ankom intimsalen, bemerket jeg at målgruppen for dette stykket ligger mere rundt pensjonister av alle slag. Gjennomsnittsalderen til publikummet lå sikkert mellom 55-60 år, men jeg tror vi trakk den betraktelig ned. Intimsalen var en gymsal med et piano på høyre del av rommet. Gymsalen ligner på en veldig typisk gymsal, og tar meg tilbake til barneskolen når vi hadde forestillinger, konserter og selvfølgelig gym. Hvorfor en gymsal, vet jeg ikke, men gymsaler blir jo ofte brukt til mere en fysiske aktiviteter som eksamen, stemming, konserter og forestillinger. En blå tjukkas henger også fra taket, og jeg tenker at den må falle ned på ett punk. Inn kom tre skuespillere, en mann, Henrik, og to damer, Ulla og Isabel. «Vi er snart klare, Ragnhild kommer snart» sier Ulla til publikum. Ikke lenge etter kommer Ragnhild gjennom døren, kledd i vekter-uniform. 

Det var vanskelig å skjønne når selve forestillingen begynte, for skuespillerne begynte å prate mot publikum og ga informasjon som jeg trodde var relevant for publikum før selve stykket skulle begynne. Men straks skjønte jeg, etter at flere av publikummet begynte å le, at stykket begynte øyeblikket skuespillerne gikk inn i intimsalen. Som jeg forsto det, var dette stykket, eller hvertfall begynnelsen av stykket, skulle forestille en støttegruppe for ensomme mennesker spilt av koret, og de fire skuespillerne spilte de tillitsvalgte eller gruppelederne for støttegruppen. Jeg tror også at publikummet var en del av denne støttegruppen, avhengig av hvor mye skuespillerne vendte mot publikum og snakket til oss. Selve koret har ulike kostymer som binder de til ulike yrker som kiwi-medarbeider, baker, prest, politi osv. Hovedskuespillerne var kledd i relativ vanlige klær unntatt Ragnhild, som jeg nevnte tidligere var kledd i vekter-uniform. 

De tillitsvalgte fortsatte å gi ut noe som virket som kritisk informasjon til støttegruppen, på en veldig forvirrende måte. «All informasjon ligg i digipost!» «Bare trykk på det lille ikonet på høyre på mailen så finn dokker det!» De fortsatte med å rope ut tall som jeg antar er telefonnummer Slike momenter som dette kom ofte under stykket, som jeg tolket som en form for sosial kommentar på dagens digitale verden, og hvor forvirrende, absurd og fremmede det kan føles for eldre mennesker, og mennesker som ikke er kjent med slik teknologi. Et sånn skille kan øke mellomrommet mellom de som ikke har teft for dagens digitale verktøy og de som har det, som bestefar og barnebarn. En slik skille kan føre til en sterk ensomhet og trang for samhold, noe som er kjernen av dette stykket. 

Andre momenter som gjenkaller denne type retorikk var viktigheten med sortering, og politiske innspill fra de tillitsvalgte som om jødene og Palestina. Mye av det som ble sagt, tror jeg er en sosial kommentar på dagens politiske klima, og miljøpolitikk. For eksempel når Ragnhild blir konfrontert med at hun ikke sorterer søpla si skikkelig, blir det med avfallssortering tatt opp og gjentatt for sterkere effekt, og sidestille med hvor lett det var å sortere på 90-tallet med «bare en søppelkasse». Det blir på en måtte satt litt på spissen, og gjennom gjentakelse fremhever de poenget om hvor absurd alt er. 

Isabel går i gang med å snakke om samhold og det «premoderne mennesket, før hun bever seg mot kormedlemmene. Hun snakker med forskjellige, før hun kommer til en og spør: «E du fra nordpå?» på en ganske grei nordlandsk dialekt. Hun fortsetter med dialekthumor før hun retter mot publikum og begynner å snakke om «ideologi» og «utopia». Det bør merkes at det kormedlemmet som skulle være fra Nordland hadde på seg en rød t-skjorte med det kommunistiske symbol på. 

 

Selve oppbygningen av stykket virket mere som fragmenterte minner fra forskjellige personer enn det man kan kalle et klassisk stykke som har en start og en slutt. Jeg mener selvfølgelig ikke at dette stykke ikke har en begynnelse eller slutt, tvert imot; stykket følger fortsatt en tradisjonell kronologi i form av en innledning, hoveddel bestående av forskjellige momenter og musikk, og en avslutning. Et stort virkemiddel i dette stykke var det med gjentagelse. Gjentagelse var brukt ofte, spesielt i begynnelsen når hovedskuespillerene gikk gjennom informasjon som skulle virke viktig å få med seg, men også under f.eks. den delen med avfallssortering. Andre virkemidler var humor, kanskje spesielt humor med en streng absurditet. Karakteren Henrik var jo på mange måter en komisk figur med hans ønske om ferie «når alle andre har ferie» osv. 

 

Jeg vil si at dette stykket faller i kategorien episk dramaturgi, i den forstand at det ble fortalt flere forskjellige historier eller momenter samtidig, som Ullas tid i utlandet, eller Isabels historietime. Det var også politiske, sosiale og psykologiske dimensjoner i dette stykket, primært gjennom utbrudd fra Isabel. Stykket var fullt av klare brudd, som å snakke direkte til publikum. Jeg husker at Ulla kommenterte på at folk forlot salen, på to separate anledninger. Dette ble møtt med god latter fra publikum. Det fikk meg til å lure litt om det var meningen at noen skulle forlate på det tidspunktet, men i etterkant skjønner jeg at det er det ikke. 

Andre eksempler kan være når Isabel pekte ut to fra publikum som «fattige» i en eller annen kontekst jeg ikke husker så mye av, og når Ulla holdt hånda med en fra publikum. Dette stykket var også veldig preget med musikalske innslag som skjedde gjennom hele forestillingen, alt fra  korsang med «Hvor er du nå?» til «Det er et vidunderlig liv». Blanding mellom musikalske innslag og snakking til publikumet var kanskje det stykket besto mest av og er det mest avgjørende at dette kan falle i kategorien episk dramaturgi. 

Til slutt kan jeg si hva jeg syns om stykket. Jeg syns stykket var bra, men det var en del som ikke helt hang med meg, eller jeg forsto. Men når jeg tenker tilbake på det, så føler jeg at det er meningen at man skal føle seg litt forvirret. Jeg tror mye av kunsten av dette stykket er de følelsene man sitter igjen med, og de korte momentene som får deg til å tenke om hva samhold betyr.